Vi mennesker har lang erfaring med å lære, for å si det forsiktig. Denne erfaringen er det nå en fare for at moderne organisasjoner og bedrifter ignorerer – og det kan, evolusjonistisk sagt, bli deres utryddelse. OK, det krever en forklaring, så la oss ta det fra begynnelsen. Da må vi gå 300 000 år tilbake i tid.  

Det er en vanlig oppfatning at homo sapiens er den siste i rekken av menneskeraser som har utviklet seg i en bestemt rekkefølge: fra apestadiet via primitive raser som neandertalere og fram til det vi er i dag, Homo Sapiens – det tenkende mennesket. Dette er en misforståelse. I den 300 000 år lange historien vår, har Homo Sapiens til enhver tid delt jorden med minst fem andre menneskeraser. Noen av dem har vi til og med paret oss med. Derfor består du av 1-4% neandertaler-gen. (Med mindre du er afrikaner, da er du «ren rase».)  

Men for cirka 30 000 år siden var det bare oss sapienser igjen. Sakte, men sikkert hadde vi utkonkurrert alle de andre rasene.  

Hvordan greide vi det? Hadde vi større hjerne? Hadde vi sterkere armer eller raskere føtter? Ingen av delene, faktisk. Før vi røper det magiske kroppsorganet som gjorde oss uovervinnelige, er det interessant å se på hvilke eksepsjonelle evner som gjorde at homo sapiens ble kongene på haugen. Vi var sykt gode til å: 

 

• samarbeide i store grupper 

• skape og opprettholde sosiale nettverk 

• dele kunnskap og kultur over generasjoner 

• organisere oss rundt abstrakte ideer og felles fortellinger 

 

Det er lett å forstå at disse egenskapene gir et fortrinn i konkurransen om overlevelse. Den som kan samarbeide i store grupper kan organisere en hær av krigere og planlegge jakt og fangst for effektiv matauke. Med sterke sosiale nettverk får samfunnet struktur og orden som gir en viss sikkerhet for flokkens medlemmer. Med evnen til å fortelle de unge om det vi har funnet ut så langt, slipper hver generasjon å starte fra scratch når de skal prøve å drepe en mammut. Og med evnen til å skape fortellinger og ideer kan vi finne opp guder og konger og myter som alle flokkens medlemmer føler for å adlyde. 

Men hvorfor greide ikke neandertalere, heidelbergensere og erectuser dette? Svaret er så banalt at de hadde blitt forbanna hvis de fikk høre det: 

 

De hadde rett og slett ikke bra nok strupehode.  

 

Strupeanatomien vår er egnet til å lage mange ulike nyanser av lyder. Når du kombinerer dette med genet FOXP2, som vi også var alene om, da har du superkraften til Homo Sapiens: 

Et komplekst og fleksibelt språk!

 

 

Prøv å se for deg hvordan man samarbeider i store grupper, skaper og opprettholder sosiale nettverk, deler kunnskap til neste generasjon og organiserer oss rundt felles ideer og fortellinger hvis språket ditt bare består av noen titalls ulike snøftelyder … 

Med språket som superkraft har vi sapienser erfart, forstått og husket sammen i 300 000 år.  

 

Kollektiv læring er menneskehetens mest gjennomtestede konsept og det har gitt enorm suksess.  

 

Men noe skjedde for 5-600 år siden. Gradvis organiserte vi europeere oss rundt fortellingen om individets verdi og rettigheter og troen på at hvis alt bare tilrettelegges personlig for hver enkelt av oss, så vil alle få det bra. Det kalles individualisme. Vi har lagt grundig til rette for at vi kan leve livene våre hver for oss. I dag betyr det foran hver vår skjerm.  

Adaptiv læring har vært et buzz-ord i flere år, og nå, ved inngangen til KI-alderen ser vi konturene av hva dette kan bli: Du kan få digitalt læringsinnhold som ikke bare er tilpasset rolle, erfaring, preferanser og behov, men også dagsform, blodsukkernivå og pulsvariasjonsstatus.  

I Mediafarm ser vi oss i speilet for tiden. Er det mer individuell trening foran skjerm som skal til for at hardtarbeidende ansatte i de tusen organisasjoner opplever mestring og mening i livet? Hva vil skje med språkevnene våre hvis vi blir sittende slik å glo? Hvis vi chatter mer med roboter enn vi snakker med kolleger? Er det mer av dette verden og bedriftene trenger, eller kan det tenkes at vi egentlig har behov for å stå ansikt til ansikt og skulder ved skulder nå? At vi trenger mer psykologisk trygghet og tillit til hverandre? Mer evne til å navigere kompleksitet – sammen? Mer kollektiv dømmekraft?  

Samtidig som vi diskuterer dette, blir de teknologiske mulighetene mer og mer spektakulære for hver time som går. Det er ikke mulig for oss læringsdesignere å la være å bruke dem.  

Så heldigvis har vi løsninger som kombinerer teknologisk superkraft med menneskelig superkraft. I Mediafarm er det der vi kommer til å bruke kreftene framover. Med teknologi skal vi sette virtuell fyr på ting, og deretter få en gruppe sapienser til å finne ut hvordan de kan slukke brannen – sammen.