Du har sikkert vært der. Kjent det knyte seg i magen når du merker blikkene til middagsgjestene vandre mot mobilen, fordi du fikk spørsmålet «Så, hva jobber du med da?» og nå er du ute på viddene, men det er for sent å snu. Eller, du spurte en barndomsvenn om hva hun skrev masteroppgave om, og måtte siden stille sju oppfølgingsspørsmål for å få tak på hva det egentlig dreier seg om. Når man har jobbet lenge nok med noe, forsvinner grensen mellom grunnleggende og avansert kunnskap. Psykologer kaller det the curse of knowledge: det er nesten umulig å huske hvordan det var å ikke vite. 

 

Den uunnværlige fageksperten 

Fageksperten er alfa og omega i våre prosjekter. Vi har ikke dybdekunnskap om saksprosessen i barnevernet, hvordan en sykepleier bør møte pasientene sine eller hvilke tekniske krav som gjelder på en oljeplattform. Fageksperten er en ansatt med ekspertkompetanse på sitt fagfelt. Men de er sjelden trent i pedagogisk formidling. Det er gjerne derfor de ønsker en læringsløsning, for å overføre essensiell og ofte kroppslig kunnskap til andre, for eksempel nyansatte. I ny og ne går vi i Mediafarm ut av oppstartsmøte med fire sider notater, oppklarte fagbegreper, men fortsatt ikke noe tydelig svar på akkurat hva som skal inn i det ferdige læringsinnholdet. 

 

Å oversette fagkunnskap til noe andre faktisk kan lære av, uten at det faglige går tapt på veien, er en av tingene vi jobber mest systematisk med. Her kan du lese om det vi har lært. 

 

Hvem oppsøkes – og hvorfor? 

Ofte må man starte med det store overblikket av et nytt felt. Men det virkelig interessante og nyttige ligger i de konkrete situasjonene: «Fortell om siste gang noe gikk galt fordi en kollega ikke visste dette.» «Hva skulle du ønske noen fortalte deg da du var ny?» «Hvem spør de andre når de står fast – og hvorfor akkurat den personen?» 

 

Denne typen spørsmål gjør to ting samtidig. De gir oss konkrete scener å bygge det pedagogiske innholdet rundt, og de tvinger frem den tause kunnskapen – tommelfingerreglene og magefølelsene som aldri står i noen prosedyre, men som er selve grunnen til at Birgit eller Bernie regnes som eksperten på huset. 

 

Informasjon ≠ læring 

En vanlig problemstilling i manusfasen er information overload – for mye informasjon blir belastning og støy. Ofte er flere faglige bidragsytere med, som har ulike ting de brenner for og mener må med. Noen ganger er dette ren informasjon, som faller utenom læringsmålene. Det kan være nærliggende tema, eller dybdekunnskap som ikke passer målgruppens behov eller kunnskapsnivå.  

 

Når det skjer er det vår oppgave å melde fra. Vi vet at less is more når vi skal lære noe nytt. Innholdet må være relevant og bygge videre på det man nettopp har lært. Distraksjoner og kjedsommelige oppramsinger som stopper flyten er en enkel oppskrift på dårlig læringsinnhold. I oppstartsfasen av prosjektet setter vi opp konkrete læringsmål sammen med kunden. Disse hjelper både oss og fagekspertene å holde kursen underveis: Hva må målgruppen kunne etter dette tiltaket, og hva er interessant bakgrunnsstoff?  

 

 

Eksperten på skulderen 

Når eksperten har delt sin kunnskap, og vi har snakket med målgruppen (se også «Ikke tro du er en hest»), utarbeider vi manus ut ifra vår forståelse. Å avklare målgruppens kunnskapsnivå tidlig er også essensielt – i noen prosjekter er stammespråk en naturlig del av formidlingen, i andre må man forklare som om man snakker til en nabo uten peiling. Fageksperten er tett på gjennom hele skriveprosessen og avdekker raskt hvor forståelsen sprekker. De fleste eksperter blir også engasjerte av å få prøve seg som formidlere selv – det er en annen øvelse enn å bli utspurt under julemiddagen. 

 

Den klassiske fellen er å hente all fagkunnskap i et oppstartsmøte, og først vise eksperten resultatet når manuset er ferdig. Da kommer tilbakemeldingene sent, de er store, og de kolliderer med et innhold som allerede er pedagogisk gjennomarbeidet. Vi bygger heller inn korte sjekkpunkter gjennom hele prosessen – et utkast med scener, dialog, dilemmaer – der eksperten kvalitetssikrer at formuleringer er faglig korrekte og relevante for målgruppen. Formen, virkemidlene og pedagogikken er derimot vårt ansvar. 

 

Som regel er mange meningsberettigete involvert i prosjekter fra kundens side, og ofte har de sprikende meninger. Derfor avklarer vi alltid fra start at de må diskutere og bli samkjørte om tilbakemeldingene – før de når oss.  

 

Ekspertens paradoks 

Paradokset er at fageksperten sitter med akkurat den kunnskapen løsningen skal bygges på, og samtidig er den som har vanskeligst for å se den utenfra. Vår jobb er ikke å vite mer enn eksperten. Vår jobb er å stille spørsmålene som får kunnskapen ut og gjør den tilgjengelig for andre.  

 

Og det får vi best til sammen.