Visste du at det ligger et stort læringsutbytte i å se andre gå på snørra? Da mener vi ikke nødvendigvis å snuble i et bananskall, men av å gjøre en feil du kunne gjort selv. Om du i tillegg humrer, får klump i magen eller vil synke i jorden av flauhet er potensialet for læring ekstra stort.

Når vi utvikler kurs og opplæringsmateriell for kundene våre er vi opptatt av å vise konkrete og relevante eksempler fra arbeidshverdagen. Eksempler gjør det lettere å forstå komplisert informasjon, koble teori til kunnskap og, ikke minst, vekke følelser. Og hvorfor er følelser viktige? Jo, fordi de fungerer som lim for hukommelsen. Informasjon som er knyttet til en følelse lagres raskere og setter seg bedre i langtidshukommelsen. Følelser hjelper oss også å koble ny kunnskap til egne erfaringer, noe som gjør stoffet logisk og meningsfullt. 

Så når vi skal løfte frem konkrete arbeidssituasjoner, må vi stille oss spørsmålet: Er det mest nyttig å vise suksesshistoriene eller tørre å peke på eksemplene fra da det gikk skikkelig galt?

En studie fra Universitetet i Chicago, med over 1600 deltakere, viser at vi lærer mindre av å svare feil enn av å svare riktig – selv når oppgavene ble gjort enklere eller det ble gitt insentiver for å prestere godt. Ifølge forsker Ayelet Fishbach handler dette om selvfølelsen vår – d et føles rett og slett ikke godt å mislykkes, så vi prøver å koble ut episoden og glemme det hele. Ingen liker å ta feil, med andre ord. Men da forskerne fjernet egoet fra ligningen – ved å la deltakerne observere andres valg i stedet for å ta dem selv – snudde bildet. Da lærte de like mye av andres feilsvar som av andres riktige svar. 
 

Når verst er best 

I våre læringsløsninger bruker vi både beste og verste praksis som pedagogisk virkemiddel. For å gjøre eksemplene så relevante og gjenkjennelige som mulig anbefaler vi å filme kundens egne medarbeidere på lokasjoner der de faktisk jobber. Noen ganger er beste praksis det riktige valget, som når man skal i gang med en ny prosess, sette en standard eller skape et felles rammeverk.. Det gir en trygg og positiv opplevelse som styrker mestringsfølelse. For nyansatt kan det være avgjørende å se konkrete demonstrasjoner av hva som forventes og hvordan man går frem.

Så når fungerer egentlig verste praksis best? Vel, det kommer an på bransje, målgruppe og hva som er behovet. I industrien er det vanlig at rutiner svekkes over tid – ikke nødvendigvis på grunn av menneskelig svikt alene, men fordi man blir «fartsblind» i hverdagen. Slike feil er gjerne symptomer på systemer og praksiser som har mistet sin kraft. Her kan verste praksis gjøre det synlig på en måte beste praksis aldri klarer.

 

• Egobeskyttelse: Verste praksis egner seg også godt for kunnskap som er vanskelig å sette ord på – det vi gjerne kaller kroppsliggjort kunnskap. Å droppe tyggisen og legge igjen mobilen i garderoben er kanskje selvsagt for alle i servicenæringen over 30 år, men ikke for de unge lovende. Å se konkrete eksempler på hvordan man fremstår ved å være slurvete og uhøflig overfor kunder, treffer den nyansatte og den erfarne kollegaen ulikt – men beskytter egoet til begge. Den ene lærer noe nytt uten å føle seg dum. Den andre får bekreftet det den allerede vet, uten å føle seg belært. 

 

• Perspektivbytte: Verste praksis kan dessuten minne oss på at jobben vi gjør betyr noe for andre enn oss selv. Det gjelder særlig helsearbeidere, servicearbeidere og andre i roller med direkte menneskelig kontakt. Å skape scenarier sett fra mottakerens ståsted, viser seg å være særlig effektivt. Bare tenk på taxisjåføren som snakker høyt i telefonen og lukter røyk, en servitør som glemmer at du eksisterer, en leder som kjefter og smeller, en sykepleier som himler med øynene. Dette perspektivbyttet minner kursdeltakeren på mottakerens ståsted og øker forståelsen av hva slags opplevelser de faktisk skaper for andre. 

 

• Systemblikk: Verste praksis bør ikke brukes for å fremme skyld og peke fingre på enkeltmennesker. Feil skjer som regel ikke fordi folk er inkompetente, men fordi systemene rundt dem ikke fungerer. Gjennom å bruke karakterer i en historiefortelling kan man distansere seg personlig fra hendelsen og lettere ta inn over seg konsekvensene. Å sette ting på spissen eller bruke glimt i øyet viser seg å være ekstra virkningsfullt.

 

Dette er for øvrig ikke noe nytt grep. Slapstick har brukt akkurat denne mekanismen i generasjoner – tenk på Charlie Chaplin som snubler gjennom hverdagslige katastrofer, Helan og Halvan som roter det til for hverandre gang på gang, eller hovmesteren i «Grevinnen og hovmesteren» som blir stadig mer omtåket for hver drink han skåler for seg selv med, mens grevinnen venter forgjeves. Vi ler fordi det er trygt å le. Ingen ekte person blir hengt ut, og nettopp derfor sitter scenene igjen i minnet tiår etter tiår. Samme prinsipp gjelder når vi bygger læringsdesign – en tydelig, litt overdrevet karakter gjør det trygt å kjenne seg igjen i feilen, uten å kjenne seg avslørt.

 

Hva fungerer best, da? 

Svaret er sjelden enten-eller. Da vi i samarbeid med Aker BP og Equinor produserte 9 livreddende regler var det viktig å vise hvordan dårlige valg kan få fatale konsekvenser, der vi brukte nettopp alvoret som virkemiddel. Skal du sette en ny standard eller bygge trygghet, er beste praksis riktig vei – gjerne krydret med litt humor og gjenkjennelse, slik vi gjorde da Bærum kommune skulle ta i bruk nytt styringssystem for nyansettelse. Skal du derimot bygge dypere forståelse i en erfaren gruppe, kan verste praksis være mer effektivt. I kurset Ryggmarksrefleksen for Lundin brukte vi humor og satte virkelighetsnære scenarioer på spissen. 

Om virkemiddelet er alvor eller humor, handler god læring i bunn og grunn om én ting: å skape en følelse som setter seg. Noen ganger blir svaret et aha. Andre ganger et haha. Innimellom begge deler på én gang